Hipp hipp hurra!

Jeg vil ønske alle sammen en god 17. mai! Det er merkelig å være utenlands på en dag som idag. Ihvertfall da en har tilbragt 17. mai hjemme i Norge hvert eneste år siden en ble født, for så å sitte her borte i solskinnet og ikke høre et eneste korps marsjere, ikke en unge som skriker etter is, ikke fløyter og lyder og stemning, men rett og slett en rolig dag. Litt behagelig, og litt vemodig. Når det er sagt, er det ingenting som stanser meg fra å skape litt stemning på egenhånd, så jeg skal da snarest sette i gang med å lage litt skillingsboller, og kanskje slenge sammen litt rømmegrøt? Får veive med imaginære flagg idag, og nynne Ja vi elsker for meg selv. Haha! 

For hva gjør vi egentlig på 17. mai? Jeg kan igrunn ikke komme på noe annet enn å spise, vandre og mumle-synge. Nå er det jo en helt annen sak for barn, da 17. mai er den store dagen; dagen hvor man har LOV til å spise 8 is, hvor man kan vinne mange ubrukelige leker, og man blir nærmest oppfordret til å rope og hoie og skrike. For ikke å snakke om den store russekort-jakten. Men når en begynner å dra på årene, og passerer russetiden, er det vel ikke stort å finne på, annet enn å spise, spise mer, og spise litt til. Evt. prøve å holde styr på de sukkerfyllte hyperbombene en kaller barn.

Når det er sagt, så er det jo en koselig dag - selv om jeg ikke er verdens største fan av enorme mengder mennesker og bakfulle russ. Det er bare så kjekt at alle pynter seg, og å komme sammen med familie og se alle ungene i slekten være så spent og forventningsfulle for dagen.  Og jeg skal ikke legge skjul på det - jeg er i overkant glad i spisedager. Kanskje litt for glad…? En gang i året - det må da være lov! 

Crafty crafterson

Så har jeg altså kommet godt i gang med mine små prosjekter her, jeg har nemlig en plan! Mine nydelige skjønne små nieser og nevøer (hele 5 av dem nå) vil bli de nye ofre for Tuva’s hekleri! Riktig nok i orden og etter tur - helt til bursdagene deres må de nok vente i spenning; men en liten sniktitt må da være lov. Dette er altså min lille katt, løve og hund. Synes de ble kjempeskjønne! Kaninen som allerede er sendt avgårde til en av mine nevøer, blir det bilde av senere (må fikse det andre kameraet bildene ligger på) - jeg fikk jo aldri postet et bilde av det ferdige resultatet etter jeg begynte. Oppskriften jeg har brukt på disse bamsene er alle fra kaninoppskriften, men har bare endret ører, hale og i løvens tilfelle, heklet på litt ekstra “pels”. Så med litt fantasi kan en lage det meste! Mitt neste prosjekt er et lam - har kjøpt fluffy hvitt garn. Gleder meg! Jeg må bare gjøre ferdig en fot, en arm og en hale til min stakkars, kjære hund først. 

Ellers har jeg jo som kjent blitt stamkunde på Micahel’s - tidenes hobbybutikk. Og der har de altså silkebånd, eller “ribbons” som de kalles her, til $1.00! Noe som tilsier i underkant av 6 kroner, så en kan trygt si eg har bygget opp en fin liten samling…

Håper dere har det bra hjemme i Norge, og at dere fortsetter å titte innom i ny og ne, legg gjerne igjen en liten kommentar, and make my day! 

Vil veldig gjerne se bilder av prosjekter dere holder på med, hva enn det måtte være…

Ting og tang, her og der

Nå går det en stund i mellom hver post her, av den enkle grunn; jeg har tatt haugevis med bilder om ting jeg vil vise og snakke om, men jeg har ingen måte å overføre de til laptopen - ingen kabel, og minnekortet er feil format. Jeg vet hva du tenker, unnskyldninger, unnskyldninger, men som et lite plaster på såret vil jeg poste en liten tekst om hvordan livet har vært her borte i Canada vs. Norge, i og med at dette året har Edrin og jeg bodd ca. 4 måneder i Norge, og rundt det samme i Canada. 

En kan vel si at jeg er en hjemmekjær person, og liker alt av “tradisjoner”, som å ha muligheten til å drikke lærum julebrus om julen, kunne gå på butikken og kjøpe mexican fiesta chips (vann i munnen), gå på fjelltur om våren og sommeren, og vandre rundt i sentrum når kirsebærtrærne har begynt å blomstre. Og ikke minst - ha muligheten til å kose med verdens skjønneste kanin, Frank Ninus: 

Men jeg må si det har vært en overraskende jevn overgang mellom de to landene. Jeg fikk jo min gode dose jul, julebrus, familie, mer pinnekjøtt enn jeg veier, og kulde når vi bodde i Bergen fra rundt september til januar - så jeg var fulladet og klar for nytt territorie. Jeg hadde allerede vært i Canada en gang, (sommeren 2010) før vi dro til Norge, så dette er andre gang, og jeg har begynt å bli varm i trøyen. Når det gjelder naturen og landene i seg selv, er Norge og Canada egentlig slående like. Det er nesten som å være hjemme igrunn. Det er når en drar inn til Vancouver downtown og selve “by-byen” at en merker hvor langt hjemmefra en egentlig er. Bygninger er høye som tårn, gatene er stappfulle, og det er alltid noe som skjer. Men likevel har Vancouver en slags avslappet sjarm som gjør det i mine øyne til en annerledes by. Folk er veldig vennlige og høflige her - kanskje den største overgangen fra Norge. Ikke når det gjelder vennlige; nordmenn er endelig snille, men når det kommer til enkel høflighet tror eg en skal lete lenge etter et mer selvsentrert folk. Misforstå meg rett; jeg er jo selv en nordmann, så jeg mener ikke noe vondt, men jeg husker første gang jeg var på skolen (LIPA) I Liverpool, og noen holdt oppe døren for meg - TO dører på rad. Jeg stod og klødde meg i hodet en stund før jeg oppfattet at det var vanlig høflighet, noe jeg hadde vanskelig for å forstå etter å ha fått mang en dør fra en travel person i “fleisen” i Norge.

Ja, jeg har fått meg en liten reality check etter at jeg har bodd i utlandet de siste to årene. Jeg som alltid har trodd jeg var en forholdsvis høflig person, har tatt meg i å få småfornærmede blikk da jeg istedenfor “pardon me?” har brølt ut et “HÆ?” - som den vestlendingen jeg er. Men det går fort inn i rutinen når en er omgitt av høflige mennesker - og kanskje er det kun med overfladiske små høfligheter, men jeg vil påstå det gjør en så utrolig stor forskjell! Som en “veltrent nordmann”, er det nå jeg som unnskylder så hjertelig hvis jeg tilfeldigvis skubber borti noen forbipasserende på gaten i Norge, og får et forvirret “Hæ? Unnskyld? Ka for?”-blikk tilbake. 

Det er morsomt å se hvor forskjellig enkelte folkeslag kan oppfattes uten at det nødvendigvis menes noe vondt fra noens side. Og selv om jeg storkoser meg i Vancouver, ser jeg i aller høyeste grad frem til å komme hjem til den nydelige sommeren i Norge (som etter ryktene å dømme, allerede har begynt!), og dulte borti folk - uten å si et ord! 

Jeg vet… Rebellen Tuva. Men alt i alt må jeg si at jeg har gjennom årene forelsket meg både i good ol’ Norway, og Canada. Jeg føler meg absolutt hjemme begge steder, og Canada har blitt som et “second home”. Som den koselige hytten en drar til. Det er som et dobbelt avstandsforhold, når jeg er her savner jeg der, når jeg er der savner jeg her. Heldigvis står det ikke i veien for at jeg NYTER hvert sekund av dagene både “her og der”. Her blir det sammen med min fantastiske bedre halvdel Edrin, og med katten Max som har blitt min kamerat. Jeg mistenker at det er fordi jeg forer han med kattegodis, men jeg velger å tro at jeg har en uimotståelig personlighet ovenfor katter. 

Ha en nydelig dag - hvor enn du er :)

Hipp hurra!

Idag er det faktisk morsdag i Canada, så jeg benytter muligheten til å gratulere kjære, gode, fantatiske Ingunn! Den beste mamma en kan tenke seg - jeg er så glad for at hun er min mor! (Og at papsen er min far såklart)

Håper du og dere har en herlig dag i Norge!